Øyeblikk 1

Snøen som falt i februar har forsvunnet ned under fortauskantene. Kulde og dun virker retro da hun trasker barføtt nedover syvende gate. Et gult objekt i bevegelse passerer forbi høyre skulder, men blikket peker standhaftig fremover. Hun hører prat, men i hennes ører er det som en gammel radio med for lengst avbrukket antenne. Hun lytter. Svarene hennes er automatisert, som "dørene lukkes"-mannen hjemme i Oslo. Hun responderer. Vekket blir hun da en velkjent uvenn kaster håret hennes bakover, og bryter øyeblikkets idyll. - Åh, den jævla vinden! Utbryter hun. - Det blåser ikke så mye i dag, da, får hun tilbake. - Nei, men... - Slapp av, håret ditt er fint. Dialogen stanser. Begge er tilbake der de var for 7,5 sekunder siden. Hun fomler i vesken etter brilleetuiet, mens skyggen allerede har UV-filteret plassert godt, midt på nesen. Verden er som et barn som har lært seg å dikte. Fortauene er blomsterbedd med krokuss og tulipaner som krangler åpenlyst om plassen, til og med små hestehov smiler beskjedent mot himmelen. Hårene reiser seg på overarmene, men hun fryser ikke. Smilet brer seg over det usminkede ansiktet. Selv den strengeste vinter har smeltet for dens vakre etterfølger. Naiv som hun selv, brer våren seg over byen.

Eller som Tor Erling Staff så pent sa det;

"Våren er snørr og tårer og astma, og du er nødt til å være utendørs"